Jeg drømte om min elskede. Hun smilte til meg. Hun danset og lo. Hun rakk ut en hånd til meg. Hun ville jeg skulle danse med henne. Sommerkjolen blafret i sommersola, hun var søt som softis og jordbær.  I bakgrunnen sang Tove Karoline Knutsen låta «Kom sommarvijn». Jeg rakk ut hånda mi etter henne. Altså, etter min elskede, ikke etter Tove Karoline Knutsen. Jeg prøvde å nå hennes myke hånd.

Men hun var for langt unna. Det var et hav mellom oss. Eller, kanskje ikke et hav, men en slags foss. Eller, kanskje ikke en foss, men en slags fontene. Javisst, det var en fontene. Hun stod rett og slett bak den merkelige fontenen utenfor rådhuset i Sarpsborg. Hva gjorde hun der? Hun stod gjemt bak en klitoris-lignende marmor-ting som bød seg frem, ganske skjøgeaktig. Altså, ikke min elskede, men fontenen. Det var jævlig irriterende.

Det var best å våkne. Når jeg våknet stod radioen på, med Tove Karoline Knutsen på full guffe. For alltid vil jeg forbinde «Kom sommarvijn» med en klitoris i stein. Det er jævlig irriterende.

Kapittel 1     -     Kapittel 2     -     Kapittel 3     -     Kapittel 4     -     Kapittel 5

Kapittel 6     -     Kapittel 7     -     Kapittel 8     -     Kapittel 9     -     Kapittel 10

Kapittel 11

Noe av det første Olav den Hellige gjorde da han grunnla Sarpsborg, eller Borg, som han kalte det, var å lage nettopp det, en borg. En borg som kunne forsvares. Rundt den nye byen la han en stor, bred og ganske høy voll. Den vollen fungerte som en skanse, en mur som holdt fiender ute. De som bygde den var ganske sikkert veldig fornøyd, den vollen var stor og sterk og kunne gi beskyttelse til evig tid. Det var nok det de tenkte.

 

Riktignok behøvde de ikke lage voll rundt hele byen. På den ene siden var byen nemlig ganske godt beskyttet av elven. Glomma var grunnen til at byen ble lagt akkurat der den ligger. Den skulle komme til å gi liv og omsorg til denne byen i lange tider. Den voldsomme Sarpefossen og kraften i Glomma var god nok beskyttelse i seg selv, så der behøvde man ingen voll.

 

–

 

Jeg stod midt på Sarpebrua og så utover Sarpefossen.

 

Jeg visste at et kapittel snart var over. Jeg visste at noen ventet på meg der hjemme, at Trine var drept, og at sånt gjerne blir etterforsket. Jeg var en av de siste som så henne i live, jeg ville nok bli avhørt, kanskje arrestert.

 

For mitt indre øye så jeg hvordan Trines bisettelse kunne ha vært. Der var Sylvi Hermansen, med sin sønn Hermann, der var Jeanette Lind, Eirik Holm, og der var jeg. Dessuten, utrolig nok, der var også Tor og onkel Harald, stakkars.

 

–

Jeanette Lind hadde plutselig skjønt at mannen hun var forelsket i, var den samme mannen Trine hadde hatt seg med for noen uker siden, da Trine hadde blitt gravid. Akkurat når Jeanette endelig hadde funnet noen, så kom Trine og stjal ham også. Akkurat som hun hadde stjålet alt fra henne, hele livet.

 

Det var nok nå. Trine skulle ikke tråkke på henne mer.

 

–

 

Hermann Hermansen hadde plutselig skjønt at hans nye kjæreste, Trine, ikke var kjæresten hans likevel. Hun hadde bare trengt en bærehjelp med handleposene. Da hun hadde invitert ham inn, så han kunne smake på noen brownies hun hadde laget, hadde det ikke vært fordi hun var forelsket i ham. Hun hadde fortalt at hun hadde bakt brownies hele tiden i det siste, og at det kanskje var en greie hun hadde fått fordi hun var gravid. Den nye kjæresten hans var gravid med noen andre.

 

Det var nok nå. Ville hun ikke være kjæreste med Hermann, skulle hun ikke være kjæreste med noen andre heller.

 

–

 

Sylvi Hermansen hadde plutselig skjønt at nabojenta var en ond demon som ville stjele hennes Hermann. Hun drev og smisket seg innpå ham, bød seg frem, kledde seg i utfordrende klær, bakte brownies til ham. Hun hadde hatt ham der inne i den infiserte leiligheten i 23 minutter. Hun hadde sikkert forført ham, hun hadde forgiftet ham, han så nok ikke klart lenger. Han trengte hjelp.

 

Det var nok nå. Sylvi måtte hjelpe Hermann, Trine skulle ikke stjele få ødelegge ham.

 

–

 

Eirik Holm hadde plutselig skjønt at hele fasaden kunne ryke. Den jævla hora hadde tenkt til å beholde jævelungen sin. Og det skulle liksom han være med å betale for. Alle ville få greie på det, skolen, rektor, foreldrene, lærerne, alle. Alle ville ha noe på Eirik Holm. Dessuten ville det sikkert få den forpulte kjerringa hjemme til å tro at hun kunne få den skilsmissen hun alltid maste om. Som om hennes mening betydde noen som helst, som om han ville la henne svikte ham.

 

Det var nok nå. Ingen kødder med Eirik Holm.

 

–

 

Jeg hadde plutselig skjønt at noen endelig hadde nådd meg. I et kort øyeblikk hadde Trine avlyst mitt liv ”out at a party”. Hun hadde med vilje latt meg tro, i en god stund, at jeg skulle bli far. Jeg ble selvsagt forbanna, men enda mer forbanna da det ikke var sant. I et kort øyeblikk hadde jeg plutselig en grunn til å bli, en grunn til å leve.

 

Det var nok nå. Ingen bryter ned vollen rundt meg ustraffet.

 

–

 

Mens jeg trakk inn luften fra fabrikkpipene og Glomma tenkte jeg på den tragiske hendelsen for mange år siden. En skoleklasse hadde vært på besøk ved museet, de skulle videre til omvisning på Hafslund, og gikk via Sarpebroa. Som en mellomstopp skulle de se på fossen ved plåtået på Hafslundssiden. Tre gutter falt over rekkverket og døde. En fjerde, litt tilbakestående, gutt hadde prøvd å redde dem, til ingen nytte.

 

Minutter før hadde jeg gått på baksiden av museet, i det som heter Borregaardsveien. Jeg gikk akkurat der Olav den Helliges voll en gang gikk. Vollen er borte, det er også Olavs gamle by. Den ble utslettet for alltid. Vollen kunne ikke redde den.

 

Byen ble ikke drept av ytre fiender, den ble drept av det den tok for gitt. Det som stod den nærest. Det ble drept av det omsorgsfulle og livgivende vannet. Glomma dro den med seg ut i evigheten.

 

–

 

Sylvi Hermansen syntes det var patetisk hvordan døddrukne kropper kunne la seg flytte så lett. Likevel var det et vakkert øyeblikk når Trine åpnet øynene, og skjønte hva som var i ferd med å skje. De stirret hverandre rett i øynene. I nesten et helt sekund visste Trine at hun skulle dø. Før Jøtul F220 kom og dro Trine med seg ut i evigheten.

–

Jeg hadde bestemt meg for å gi opp mitt prosjekt. Jeg hadde egentlig tenkt til å finne henne, fortelle min første, ensidige kjærlighet alt. Jeg ville begynne på nytt.

 

Jeg slo det fra meg. Jeg trengte ikke henne for å begynne på nytt. Det var nok at jeg ville begynne på nytt. Det var nok at jeg ville leve. Jeg hadde kjent smaken av håp.

 

Håp, i Sarpsborg. Hvem skulle trodd det?

Kapittel 1     -     Kapittel 2     -     Kapittel 3     -     Kapittel 4     -     Kapittel 5

Kapittel 6     -     Kapittel 7     -     Kapittel 8     -     Kapittel 9

Kapittel 10

Rett ved Borgarsyssel museum tok jeg en liten avstikker. Jeg fikk øye på huset som har adressen Bispegata 11. Et tomt hus, klart for riving. Et hus som har fått dødsdommen for lenge siden. Tilsynelatende like stort og høyt som det alltid hadde vært, men det var noe ved det huset som tilsa at det hadde gitt opp. Det var i ferd med å sige sammen. Det så ut som gamle mennesker gjør, når de har begravd alle sine venner. Når alle jevnaldrende er borte, alle minner er borte, alle referanser er borte, da er det ingen vei tilbake. Det er bare å vente. Tidligere hadde Bispegata gått forbi det huset, det hadde altså vært en gjennomfartsåre rett forbi det huset. Bispegata 11 hadde vært midt i begivenhetene. Nå var den delen av gata stengt, og gjort om til museum. Bispegata 11 var satt helt på sidelinjen. Det var slutt. Snart.

 

–

 

Det var hyggelig at Hermann endelig hadde møtt noen. Det var det. Sylvi Hermansen måtte nesten flire litt første gangen de hadde kommet sammen hjem. Trine kjørte bil, og Hermann fikk sitte på hjem. Sylvi så for seg hvordan de to unge kanskje hadde møttes i butikken. Trine skulle kanskje pante noen flasker, en av flaskene satte seg kanskje fast i maskinen og hun ble nødt til å ringe på personalet for hjelp. Og der var naboen, Hermann. Og Trine hadde kanskje syntes han hadde vært litt sjarmerende på sitt enkle vis. Det ble naturlig å tilby skyss hjem.

 

Hermann hadde rødmet voldsomt når Sylvi hadde spurt hvem han hadde sittet på med hjem. Sylvi måtte flire. Det hadde skjedd flere ganger, og i forrige uke fulgte han henne inn, til og med. Trine hadde til og med fått ham til å bære posene for seg. Jaja, skal si den jenta var foretaksom. Sylvi måtte nesten flire. Han var der inne i 23 minutter før han kom hjem. 23 minutter. Hva var det det kvinnemennesket skulle med Hermann, mammas gutt, i 23 minutter?

 

–

 

I Skjeberg, i nærheten av Solberg gård var det en brønn i skogen. På overflaten så det bare ut som en liten dam, stille og idyllisk. På bunnen av den dammen var det mørkt. Det var der jeg møtte Eirik første gang. Foreldrene våre var på besøk hos et felles vennepar. Dette venneparet hadde bare jenter og de var mye mindre enn Eirik og meg, så det ble til at vi gutta fant hverandre og lekte i det skogsområdet. Vi hoppet og spratt, var høyt og lavt, tiden fløy. Og det gjorde jeg også. Jeg fløy, med hodet først, ut i brønnen. Jeg kunne ikke svømme, vann hadde aldri vært mitt element. Jeg plasket febrilsk. Plutselig ble alt mørkt og stille. Jeg tenkte at jeg skulle dø. Jeg fikk hodet over vannkanten igjen, og så rett inn i øynene til Eirik. Jeg skrek, han måtte hjelpe meg, hente hjelp, redde meg. Jeg var fullstendig grepet av panikk. Men jeg så at Eirik ikke rørte seg. Han stod, helt urørlig og så på meg, og gliste. Han hadde ikke tenkt til å hjelpe meg. Jeg stivnet helt og klarte ikke å skrike mer. Jeg ble helt stille. Han hadde tenkt til å la meg dø en smertefull og stemmeløs død der i skogen.

 

En kvist brakk lenger ned i skogen, noen var på vei for å hente oss. Jeg så at Eirik skvatt, så ned i skogen, et kjapt blikk på meg, før han bestemte seg. Plutselig hoppet han ut i vannet, ropte og skrek. Han reddet meg. Han fikk til og med belønning, et leketelt. Eirik var den store helten.

 

–

 

Jeanette Lind la på telefonen. Daten var utsatt, han tok det akkurat like sporty som hun hadde forutsatt. Han ble veldig overrasket over at hun ringte enda han hadde bedt henne om ikke å gjøre det. Han ville veldig gjerne at de skulle overholde den slags avtaler. Så deilig at han var en ordentlig mann som ville at avtaler skulle holdes. Han sa hele tiden at det man hadde avtalt, det holdt man. Sånn var det bare.

 

Eirik Holm la på telefonen. Det var helt utrolig at den satans drittkjerringa klarte å ringe når han var hjemme. Hvorfor kunne ikke en eneste jævla fitte i hele verden gjøre som han sa, bare én gang. Kunne ikke folk høre lenger? Hvilke av ordene ”ikke ring meg” var så vanskelige å forstå?

 

Uansett hvor Eirik snudde seg, var det folk som måtte oppdras, han ble gal av det. Døvhørte damer var verst. Enten ble de gravide stup i ett, eller så bare nektet de å gjøre som de fikk beskjed om.

 

–

 

Omsider kom jeg meg inn på området til Borgarsyssel museum. Det var tomt, grått og trist. Alle bygninger var låst, ikke et menneske å se. Museet minte meg om en nedlagt by. En død by.

 

Jeg satte meg ved den store steinen ved det store treet helt inntil kirkeruinen i Ruinparken. Jeg satt ved en død kirke og så ut på det som en gang må ha vært en kirkegård. Overalt så jeg bare død. Trine var død. Og det var også hennes ufødte barn.

 

Hvorfor måtte Trine død? Hvem ville bli kvitt Trine?

 

Jeg hadde kranglet med Trine. Ganske voldsomt. Vi var ikke sammen, men hadde vært en del sammen i det siste. Når jeg ikke var sammen med andre. Jeg hadde vært en del på Hafslund, jeg var mye på Greåker og på Kurland. Og ganske mye hos Trine.

 

Da hun sa hun var gravid, ble jeg helt sjokkert. Jeg hadde fortsatt ikke tenkt til å ha familie. Jeg ble forbanna. Jeg ble den drittsekken jeg egentlig er, innerst inne. Men jeg ble ikke noe mindre forbanna når hun fortalte at jeg ikke var faren.

 

Jeg skjønner fremdeles ikke hvordan Trine og Eirik fant hverandre. Ingen av dem visste at de begge kjente meg. Alle andre enn Eirik. Alle andre.

 

–

 

- Du har én ny melding.

- Ja, hei, Jeanette, det er meg, Trine. Ehh.. Jeg vet vi skulle treffes i morgen, men jeg er bare nødt til å utsette det, Jeanette. Du må fortelle om den daten din, en annen dag. Kanskje vi kan snakkes på torsdag eller sånn? Ok, du skjønner, du vet han jeg har fortalt deg om? Nå fikk jeg endelig tak i han, batteriet på telefonen hans har vært ødelagt en stund. I hvert fall, nå kunne han plutselig treffe meg i dag likevel, jeg er bare nødt til det Trine. Jeg må bare snakke med han, nå. Du skal få møte Eirik en dag, han er super. Vi snakkes, Jeanette, hadet!

- For å høre meldingen en gang til, trykk 1. For å slette meldingen, trykk 2.

 

–

 

- Mamma har snakket med Joar i butikken nå, Hermann. Du behøver ikke dra dit mer. Du kan være hjemme nå. Det skal gå fint. Mamma skal passe på deg. Ingen skal gjøre Hermann noe. Ingen.

Kapittel 1     -     Kapittel 2     -     Kapittel 3     -     Kapittel 4     -     Kapittel 5

Kapittel 6     -     Kapittel 7     -     Kapittel 8

 

Kapittel 9

 

Bestefar hadde funnet fram lommeboken og plukket fram penger. Sakte, hadde han løftet myntene opp. Tre tykke ti-kroner av den gamle typen ble lagt i en utstrakt jentehånd, akkurat nok til to krone-is og noen Bugg. Hun hadde også fått et nytt Topp av pappa litt tidligere på dagen. Hun syklet helt øverst på Nordlitoppen, til Trine. Trine hadde ikke vært hjemme hele dagen, men bilen deres kjørte forbi for en stund siden, nå var hun endelig tilbake.

 

Med nytt Topp og tretti blanke kroner ble det syklet i full fart. En liten jente gledet seg til å treffe sin aller beste venninne. De kunne sykle bort til Sivo på Klavestadhaugen og kjøpe is. De kunne dra til skolen, sette seg på benken ved huskene og spise is og snakke. Trine ville sikkert bli ganske imponert over å se det nye Topp.

 

-Trine? Jeanette er her!

- Jeg kan ikke nå. Si at jeg ikke kan. Si at jeg er sammen med bestevenninna mi. Si at jeg snakker med Jeanette i morgen.

 

–

 

Spis, Hermann! Du må spise, det vet du. Trine kommer ikke tilbake selv om du ikke spiser. Vi er lei oss alle sammen, Hermann, men vi må leve videre. Vi små spise, gå på jobb, vi må sove, livet fortsetter. De kommer til å vente på deg på jobben også.  Hvem skal sortere flaskene, hvis ikke du gjør det? Hvem skal plukke søppel rundt butikken, hvis ikke du gjør det? Må mamma ringe Joar i butikken og si du ikke kommer noe mer? Hva skal Joar si, da? Du vet hvor mye mamma måtte mase på Joar for at du skulle få jobbe der nede? Kan du tenke deg hvor flaut det blir for mamma å ta den telefonen? Vil du mamma så vondt, Hermann?

 

–

 

Neida, jeg bare tulla, Eirik. Eller, jeg skjønner ikke hva jeg mente. Du vet jeg driter meg ut innimellom. Nei, Eirik, ikke gjør det, jeg skal aldri ringe deg mer. Jeg lover, jeg skal være snill. Jeg kan være snill, jeg skal aldri plage deg, mer! Ikke!! Eirik, ikke den, jeg har fått den av mamma! Eirik, vær så snill! Jeg skal aldri spørre om det mer, jeg vet du elsker meg, jeg vet det! Jeg vet du ikke er utro! Eirik, ikke slå! Ikke nå! Jeg skal hente Oda i bursdagen, jeg kan ikke komme sånn nå! Eirik.. Ikke ansiktet, ikke..

 

–

 

Plutselig følte jeg meg alene, Brasserie 74 var stappfullt. Jeg måtte komme meg av gårde, jeg måtte finne henne. Jeg skulle fortelle henne alt, jeg ville begynne på nytt. Jeg mente å huske at hun var venninne med Trine i gamle dager, var ikke de bestevenninner? Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gå, men denne restauranten var ikke noe blivende sted.

 

Jeg trakk inn luften fra St. Mariegate. Byens hovedgate, en akse som strekker seg helt fra Sarpsborg stadion i vest og helt fram til det som en gang var døra til Nikolaskirken i øst. Riktignok svinger veien litt av i våre dager, og kirken er bare en ruin og ligger trygt inne på et museumsområde. Men hvis du ser på et kart, ser du lett at St. Mariegate egentlig var ment gå rett frem til kirkedøren. Egentlig var det den gaten som burde hete Nikolasgate, siden gaten leder inn mot Nikolaskirken. Men det visste man ikke da man ga gaten navn, man trodde fremdeles at kirken var den Mariakirken som Olav den Hellige bygde. Det var først etterpå man fant ut at det var en annen kirke, og at man hadde gitt gaten feil navn. Men da var det for sent.

 

Det slo meg at ting ikke alltid er som vi tror de er. Vi har kanskje gitt ting feil navn. Var det noe jeg hadde oversett? Jeg måtte tenke over tingene en gang til. Jeg kom ikke på noe bedre sted enn i Ruinparken på Borgarsyssel museum. Jeg trasket mot østre bydel.

 

–

 

Hvis du skal spille double i tennis, gjelder visse regler. Du må stole på partneren din. Dere må dele på oppgavene, dele banen mellom dere. Dere kan ikke begge prøve å ta alle baller, da rekker dere ingen av dem. Dere må kommunisere, og rotere, men du må stole på at ballene du slipper til partneren bak deg er hennes ansvar. Noen double-spillere tror de er verdensmestre. De tenker at de potensielt kan ta alle baller, hvilket de også prøver på. De hiver seg også over de ballene du skulle tatt. Og, de hoverer gjerne over det. Kanskje ikke på en høylydt måte, men det blir en rangordning mellom dere. Partneren din er overlegen, hun klarer seg nesten uten deg. Tilsynelatende.

 

En dag møter dere et par spillere som er bra, skikkelig bra. Da hadde dere trengt å være to.

 

- Det er Trine.

- Det er Jeanette.

- Åh, hei!

- Det er en ting jeg må fortelle deg.

- Vet du hva?

- Det er en bombe for å si det sånn, Trine, jeg har blitt forels…

- Jeg skal bli sammen med Glenn!

- …relska i Gl… Hæ?

- Jeg elsker Glenn.

- Elsker du Glenn?

- Ja, så klart.

- Men det var akkurat deg jeg..

- Jeg skal treffe han ved ungdomsskolen i morra. Men jeg kan ikke snakke mer med deg nå. Vi ses, da!

- Ja, vi ses..

 

–

 

Sylvi Hermansen pustet tungt. Det var ikke lett å ta seg av sin voksne sønn, når man begynte å trekke på årene selv. Men mødre gir aldri opp. Hun hadde ofret hele sitt eget liv, alle sine drømmer, alle planer, alt. Alt for å ta seg av ham, så han skulle ha det bra. Det hadde ikke vært lett, han hadde alltid vært utenfor. Han hadde aldri hatt noen venner, aldri hatt en kjæreste, aldri hatt noe eget sosialt liv. Han hadde aldri fått noen diagnose, men han var ikke som de andre barna.

 

- Vet du hva, Hermann! Alle jentene i klassen er forelska i deg, det er sant! Jo, det er sant, Hermann! Alle vil kline med Hermann! Åssen føles det å være så populær, Hermann! Kjenner du deg deilig, Hermann! Ooo, Hermann, kyss meg, kyss meg!

 

Tre gutter lagde ironiske trutmunner mens de holdt på å le seg i hjel. Bokstavelig talt.

 

–

 

Jeg kom fram til St. Marieplass, det som vi kalte Skoleparken i gamle dager. Lurer på hvorfor den ikke kunne hete Skoleparken lenger. Var det fordi Kirkegata skole på andre siden av gaten, skolen som hadde gitt parken dens navn, ikke lenger var en skole, men bare et tomt, foreldet vrak av en bygning. Men var det da riktigere å gi plassen navn etter St. Mariegate, når den gaten også hadde feil navn?

 

–

 

Jeanette Lind var ikke fornøyd med å jobbe overtid. Det var tredje gang bare denne måneden at hun måtte trå til fordi det var et eller annet med Trine. Det var sikkert bare noe tull eller fyll som vanlig.

 

Det passet spesielt dårlig akkurat i dag, hun hadde nemlig en date. Hun hadde gledet seg i nesten en uke, det var alt for lenge siden hun hadde datet. Hun var nervøs og kjente at hun var redd for å rote bort denne muligheten. Han hadde vært stamgjest en god stund. Han var utrolig sjarmerende, blid og god. Skikkelig god. Smilet hans kunne lyse opp hele Sarpsborg torg, og det sier ikke lite. Han var lærer og antakelig veldig flink med unger. Han var pen, kledde seg i fine klær, ikke alt for fancy, men.. smakfullt. Hun måtte ringe å utsette daten litt. Det var ikke noe drømmesituasjon, men han var garantert sporty nok til å godta det uten problemer. Han hadde bedt henne ikke ringe ham, for batteriet på telefonen hans var så dårlig for tiden. Men dette var en krisesituasjon.

 

- Hei, Eirik, det er Jeanette.

Kapittel 1     -     Kapittel 2     -     Kapittel 3     -     Kapittel 4     -     Kapittel 5

Kapittel 6     -     Kapittel 7

 

Kapittel 8

Kotelettene ble fortært. Tor koste seg, og mente at Sylvi var nesten like flink til å lage mat som de som jobber i kafeteriaen på OBS. Onkel Harald pakket også ned, rimelig indiskret, en kotelett og to poteter som han skulle ha til kvelds. Han la dem i lommen.

 

Jeg var ikke vant til at det ble middagstid så fort. Klokken var fortsatt ikke mer enn litt over to. Muligens var tidspunktet et resultat av Hermanns døgnrytme. Den var i hvert fall ganske annerledes enn min.

 

- 24 stykker sammen. Nesten som en klasse. 24 stykker, noen er gjennomsiktige, noen har rare ting inni seg, noen er møkkete, noen er nesten fulle, noen hører ikke til der i det hele tatt. – Hva gjør du med dem? Herman så på meg som om jeg var fra en annen planet. –Jeg må ta dem ut, så klart. De må jeg jeg kaste.

 

- Han får jobbe i Kiwi ved Skjeberg Rådhus noen dager i uka. Han er der nede halv sju, han sorterer flasker og sånn. Og rydder litt.

 

- Rydder mye. Ingen andre som gjør det. Bare jeg. Og så plukker jeg søppel. Alt søppelet plukker jeg. Sliten nå.

 

Sylvi reiste seg resolutt opp. – Ja, nå skal vi sove, gutten min. De forsvant inn i soveromsavdelingen i leiligheten. Tor spiste fortsatt, onkel Harald tente en røyk i smug, temmelig indiskret som vanlig.

 

Hun ble borte en ganske god stund, jeg rakk å lese Sarpsborg Arbeiderblad et par ganger. Etter 10 minutter bestemte jeg meg for å ta en titt. Det angret jeg på.

 

En gang var jeg vitne til at en unge gikk bort til moren sin og ba om å få suge litt mat fra puppen hennes, hvilket han fikk. Det var en veldig sterk opplevelse. Og ikke positiv. Det var noe av den samme følelsen jeg fikk når jeg så inn på soverommet til Hermann. Det så ut til å være soverommet til Sylvi også. Hun lå ved siden av ham i sengen og hviske-sang et eller annet for å få guttungen til å sovne. Sjeldent syn med tanke på at ”guttungen” var en fullvoksen mann.

 

Jeg ble kvalm og følte at vi snart fikk komme oss vekk herfra. Jeg gikk forsiktig ut i entreen, og listet meg ut på trappa. Jeg forstod ikke helt hva vi skulle snakke om. Riktignok var det dramatisk at Trine var drept, og jeg skulle veldig gjerne ha snakket med henne. Men det var ikke grunnen til at jeg hadde blitt i Sarpsborg. Det var ikke henne jeg måtte fortelle alt til. Hun var ikke min første, ensidige kjærlighet, henne jeg måtte finne. Trine var et sted å begynne letingen.

 

Jeg ville helst la politiet etterforske Trine. Jeg hadde min egen etterforsking å ta meg av. Jeg skulle slutte å rømme. Men så enkelt skulle det ikke bli.

 

–

 

- Se til hælvete og kjør da, forbannade fitte-faen! Satans drittkjerring!

 

Noen ganger kan det bli litt ampert i sykehuskrysset i Sarpsborg. Vanligvis er det ikke så mye tuting og utagerende oppførsel der, som det kunne ha vært. Men det skyldes nok bare at Sarpsborg politistasjon ligger helt inntil krysset. Bilistene innbiller seg ofte at politiet på stasjonen bruker mye tid på å stirre ut av vinduene for å ta all kriminell eller uønsket adferd som skjer rett utenfor.

 

Eirik Holm kjente svetten silte, det var varmt i Sarpsborg og bilen hadde selvfølgelig ikke noe air-condition som funket. Radio Prime Sarpsborg kunne melde at Sannesundsbroa var stengt på grunn av en ulykke på E6. Derfor gikk all trafikken gjennom sykehuskrysset. Og dessuten var alle lysene i dette lyskrysset bare opphengt i den oransje-fargede blinkerytmen. Det betød at bilistene som ville krysse måtte leve farlig og hive seg over bare de så en liten antydning til luke. Damen som sto foran Eirik Holm i køen, var av den forsiktige typen. Og det måtte hun tåle å få høre.

 

Det ble ikke bedre for Eirik Holm når Radio Prime Sarpsborg på sin bråkjekke, kjekkas-måte liksom skulle spille apropos-låt, og fyrte av I’m on the road again. Akkurat i det han skulle skrike ut av full hals hva han mente om den forpulte drittradiostasjonen, ringte mobilen. - Ja? Ja, har jeg sagt. Nei, jeg har ikke handla. Nei. Nei, jeg vet’a faen, jeg! Hvorfor spør du meg om det? Nei, jeg er ikke forbanna. Nei, sa jeg. Nei!! Hold kjeft! Ikke ring meg!

 

Han slang på røret, igjen. Det var kanskje ikke så rart at konen hans ikke ringte så ofte lenger.

 

–

 

- Dickens, det er Hege?

- Hei, det er Jeanette. Er Sten der?

- Nei, han har dratt hjem. Er det noe, eller?

- Jeg er på jobb på Torget, jeg skulle slutte klokka to, men det har ikke kommet noen på jobb. Jeg trodde det var Trine som skulle komme, men ho tar ikke telefonen.

- Jeg skal sjekke, og ringe deg tilbake.

- Supert, takk skal du ha!

 

–

 

Klokka var bare litt over fire, men jeg hadde allerede spist middag, opplevd et mord, våkna til synet av Tor i bare boxeren, sett en utgave av Sarpsborg Arbeiderblad blitt lest mer enn noen utgave av den avisen noensinne hadde blitt, jeg hadde sett en voksen mann bli lullet i søvn av moren sin og jeg hadde ikke fått softis av en småfull onkel bak rattet. Så jeg trengte en drink. Tor og onkel Harald fortsatte til Ringgata, mens jeg hoppet av ved kinoen.

 

Jeg satt meg ned ved bordet inntil vinduet innerst i lokalet ved Brasserie 74. Jeg sitter alltid helst innerst i restauranter, og selvsagt sitter jeg med ryggen til hjørnet, eller i hvert fall en vegg. Jeg må ha full oversikt over lokalet, jeg skal ikke oppleve å få noen overraskelser i ryggen. Sikkert en yrkesskade fra mine år som etterretningsagent. Jeg har aldri vært etterretningsagent, men det låter så tøft å si det. Dessverre kom det et par med et spedbarn og satte seg ved siden av meg. Det kunne bli artig.

 

–

 

-Ja, det er Jeanette.

- Det er Hege igjen. Jeg har snakka med Sten. Det er Trine som skal jobbe, men vi får ikke tak i ho.

- Herregud, nå igjen. Hva skjer med ho’a?

- Vet. Men har du noe mulighet til å jobbe lenger, eller?

- Egentlig ikke, jeg..

- Dø, ho er bestevenninna di, skjerp deg, da! Du vet jo ikke om det kan ha skjedd noe eller sånn!

- Greit! Men det er siste gangen.

 

–

 

Med en lånt femhundrelapp fra Tor, bestilte jeg en Bache XO og en kopp vanlig, svart kaffe. Jeg gledet meg til å kjenne cognacen varme, selv om jeg irriterte meg litt over at paret ved siden av lot ungen smågrine litt hele tiden. Jeg hadde levd flere dager i et selvpålagt hukommelsestap. Jeg hadde klart å fortrenge alt, men jeg kjente at det ikke kom til å ta lang tid før ting ville begynne å komme tilbake til meg.

 

Jeg husker at jeg våknet opp hos Trine. Trine og jeg hadde vært venner i årevis, vi kjente hverandre godt. Vi var kanskje ikke gode venner, vi var ikke så ofte sammen, og vi delte kanskje ikke våre aller innerste hemmeligheter, men vi hadde det morsomt sammen, rett og slett. Og vi hadde bra sex. Veldig bra sex.

 

Men vi kunne også krangle, og det var det vi hadde gjort den siste natten vi var sammen. Vi våknet opp nakne sammen i dobbeltsengen hennes. Ingen av oss husket noe fra kvelden eller natten, vi bare skjønte at vi hadde utvekslet kroppsvæsker, men sovnet som uvenner. Vi hadde kranglet og, må jeg innrømme, sloss. Så det fortsatt vi med når vi våknet. Vi skrek til hverandre. Helt til taxien min kom. Det var først når jeg skulle ut i taxien at jeg skjønte hvor full jeg faktisk var. Jeg stavret meg ut i bilen. Jeg kan ikke huske at hun hadde fulgt etter meg ut i taxien, selv om Sylvi Hermansen påstod det. Men vi hadde sloss. Hun hadde deiset løs på meg, jeg hadde dyttet henne tilbake. Jeg hadde dyttet gang på gang.

 

Jeg lurte plutselig på om jeg var i stand til å drepe noen. Jeg bestilte en cognac til.

 

–

 

Du kan komme ut nå, Hermann! Joda, Hermann! Det er ingen som skal plage deg mer! Kom ut! Lås opp døra, slutt og tull, Hermann! Hermann, nå må du slutte! Nå må du begynne å oppføre deg litt! Se på Rino! Har du noen gang sett han låse seg inne på en do? Kan du ikke være litt mer som Rino, som søskenbarnet ditt? Skal jeg hente Rino? Skal han få se hvordan du oppfører deg? Hvorfor kan du ikke bare være en normal guttunge, Hermann! Hvorfor har du ikke noen venner, sånn som andre gutter? Vil du at jeg skal begynne å gråte, Hermann? Skal mamma gråte, Hermann?

 

–

Akkurat i det jeg slukte resten av cognacglasset, begynte ungen ved nabobordet og hyle, av full hals. Og da kom jeg på det. Ungen. Ungen til Trine. Hun var gravid, og hun hadde fortalt meg hvem som var faren.

 

 

Kapittel 1     -     Kapittel 2     -     Kapittel 3     -     Kapittel 4     -     Kapittel 5

Kapittel 6

 

Kapittel 7

 

Du var ikke i tvil. Når den lå i hånden din, var du ikke i tvil. Den var massiv, den var tung, 9,0 gram og 24 millimeter i diameter. Da jeg vokste opp, hadde vi en tikronemynt som hadde vaska seg. Den skilte seg ut, den ville noe. 10 kroner betydde noe den gang. Det var mange ting som betydde noe den gang. Nå bryr vi oss ikke om noe.

 

–

 

Øverst i Glengsgata ligger Sarpsborg Handelstandsforening, et ærverdig hus. Et festlokale for de lokale borgerne. Kremmerne, kjøpmennene, byens sterke menn og deres små, påkostede koner visste å holde seg med standsmessig hus.

 

Riktignok er det solgt for lenge siden og gjort om til leiligheter. Kjøpmennene skulle bare visst hvilken skjebne deres høyborg led. De kunne visst det, men de fulgte ikke med i timen. De brukte tiden til å feire sine butikkers 100-års jubileer og hovere over sin egen faglige overlegenhet. Imens brukte kjøpesenterne tiden til å ta innersvingen på dem. Påfallende ofte måtte bostyrerne i Sarpsborg skrape vekk 100-års jubileums-folie på butikkene de måtte avvikle, sammen med nedstøvede fagbrev.

 

De forsvant alle sammen, Chr. Halvorsen bakeri, Ole Halvorsen Bok og Papir, Nordhelle, Klæs-Johansen, Reli Sko, Dobloug, Sarpsborg Farvehandel, Klaus Holtgaard, Jelsness-Larsen, Solberg Hi-Fi, Agnalt Musikk, Gullsmed Wickstrøm-Nielsen, listen kunne sikkert bli enda lenger.

 

Det å drive butikk i Sarpsborg Sentrum i dag må føles som å delta i Agatha Christies 10 små negerbarn. De dør, én etter én og det er ingen måte å komme seg vekk på. Etter at de fem-seks første er drept, vet resten at det ikke er en ulykke, det er mord, og det nytter ikke å unnslippe. Hvem er morderen, og hvem er den neste som skal dø?

 

–

 

- Greit, da roer vi oss litt. Ok, som jeg sa for 40 minutter siden, Damir, så kunne det lønne seg å slå opp i boka på side 36. Hvorfor tror du jeg ba dere slå opp i boka? Tror du det kan stå noe lurt der, Damir? Tror du det? Tror du du hadde behøvd å spørre meg om det da? Nei, jeg tror ikke det.

 

Eirik Holm hadde sjelden mye tålmodighet igjen fredag ettermiddag. Særlig ikke når det skulle undervises i matte. Hvorfor var det så vanskelig for dem å forstå? Hvorfor kunne ikke foreldrene få dem til å innse hvor viktig det var. Problemet i dag er at alle forventer at lærere skal kunne trylle. Heldigvis var det fredagspils i vente, når timen endelig var over.

 

- Eirik? Eirik! Rektors stemme var sjelden til å ta feil av. Hun stod i døråpningen inn til lærerværelset, hun stod og klamret seg til dørkarmen, de blodrødlakkerte neglene tappet faretruende på treverket, mens de lange, tynne og senete fingrene slingret seg sultent frem rundt karmen. Når de fikk øyenkontakt, fikk hun et slags smil over ansiktet, mens hun lot den lengste fingeren stikke langt ut i rommet i hans retning. Den pekte mot ham og sa: Kom!

 

- Jeg er bekymret, Eirik. Jeg får klager. Foreldrene er ikke fornøyde. Har du noen problemer hjemme, du vet du kan snakke med meg? Trenger du ferie? Kanskje du skal snakke med noen, en som er profesjonell? Det er ikke flaut å få hjelp, Eirik.

 

Eirik Holm ble sittende å se ut av vinduet på rektors kontor. Ingenting hadde forandret seg på tjue år. Ny rektor, men samme lange tale som når han satt her som elev, fanget. Han hadde sittet her mange ganger, i dette trange fengselet. Han kunne fortsatt huske hvor redd han var. Han kunne fortsatt kjenne lukten. Hele området hadde samme stank av humle, malt og gjær, stanken av dødsangst, på rektors kontor.

 

–

- Ikke for å virke alt for vanskelig, men hvordan kan du være så sikker på at ikke jeg er morderen?

 

Sylvi Hermansen så på oss. Tor satt fortsatt med det som var igjen av den opprevne Sarpsborg Arbeiderblad, han leste akkurat i kultursidene, det var fort gjort. Onkel Harald hadde begynt å pusse skoene sine, med noe spytt og skjortemansjettene sine.

 

Jeg følte meg som en av karakterene i en skrekkfilm. Den karakteren som er alene hjemme og som hører en urovekkende lyd fra kjelleren. Den karakteren som lurer på om det kan være lyden av morderen, eller om det simpelthen er lyden av lille Louise, femåringen som var det femte offeret, det offeret hvis lik aldri ble funnet. Jeg vet at morderen er på jakt, jeg vet jeg ikke har våpen, jeg vet at morderen ser godt i mørket og kan gjemme seg. Hva gjør jeg? Går jeg ut i tryggheten på gaten og venter på forsterkninger? Nei. Jeg åpner kjellerdøren, sakte. Jeg fortrenger lyden av kjellerdøren som piper. Jeg går ned kjellertrappen, et og et trinn. Jeg synes jeg hører noen puste. Var det en lyd fra vaskerommet til venstre? Nei, jeg fortsetter. I det jeg tråkker ned fra det siste trinnet til kjellergulvet hører jeg lyden av glasskår, og kjenner jeg tråkker på noe hardt. Det forklarer mørket her nede. Lyspæren ligger knust på gulvet. Den hang i lampen og virket finfint for 13 minutter siden. Jeg forstår at jeg ikke er alene i kjelleren, jeg blir iakttatt. Jeg er et bytte. Jegeren kommer nærmere. Jeg hører skritt, og en skrapelyd. Han drar noe etter seg. Jeg hører lyden av tung øks som dras over betong. Øksen løftes…

 

Sylvi Hermansen hadde konstatert at jeg ikke var morderen. Hun hadde forsøkt å dra meg ut i tryggheten på gaten, men jeg ville altså ned i kjelleren igjen. Det kan kanskje virke unødvendig for de fleste, men jeg ville altså utforske skjebnen såpass, at jeg ville vite hvordan hun kunne være så skråsikker.

 

- For jeg så at hun fortsatt var i live da taxien med deg kjørte. Hun hadde nok fulgt deg ut i taxien, for jeg så at døra gikk igjen akkurat i det taxien svinga ut fra oppkjørselen.

 

- Hva så du? Hva hadde hun på seg? Jeg ga meg ikke, her skulle det sjekkes og dobbeltsjekkes. –Hæ? Hadde på seg? Hvorfor spør du om det? Jeg mener, altså, hun hadde på seg den morgenkåpa hun alltid henter lørdagsavisa i, den rosa?

 

- Så du noe mer? Virket hun glad? Sinna? Opprørt? Skuffet?

- Hun virka.. sliten. Som om.. hun..

 

- Hun virket nok som om dere to hadde ligget der på den slitte, innsausa madrassen hennes og hatt samleie både en og to ganger, hele natten gjennom! Onkel Harald hadde plutselig fått talegavene tilbake. Han var oppstyrtet og en smule stresset. -Du er en uskikkelig gutt. Sånn går det når man skal kopulere i tide og utide! I det ene øyeblikket skrever hun for deg, i det neste er hun død.

 

- Hold kjeft, for faen!, det var lenge siden jeg hadde vært så forbanna. -Du vet faen ingenting, hold kjeft!

Det var deilig å ikke la seg rikke. Jeg sa i fra, det føltes godt. Svar meg, hvordan så hun ut?

 

- Jo, gamlingen hadde rett, hun så ut som hun pleier, nypult.

 

–

 

La meg få oppleve noe klisjeer, jeg også. Ja, jeg vet de er nettopp det, klisjeer, men alle fortjener noen klisjeer. Nydelige jenter med flagrende sommerkjoler i lyset fra et St. Hans-bål, og med blomsterkranser på hodet. Ingenting er finere enn det. Det er kanskje en klisje, men det er jo en grunn til at det ble det en gang.

 

Min første, ensidige kjærlighet spurte om jeg kunne holde blomsterkransen før hun tok den på. Hun skulle bare ta av sekken og rette på jakka først. Når hun var klar, fikk jeg plassere blomsterkransen på hodet hennes. Jeg husker fortsatt at fingrene mine føltes helt merkelige, numne, det føltes ut som om noe prikket i huden. – Sitter den bra på nå? spurte hun. Jeg kunne se nøye på henne, den lille søte nesa, de fine øreflippene, halsen, noen fregner, de blå øynene. Jeg husker blikket mitt ble litt ufokusert, så pen var hun. – Helt perfekt!

 

Hun kysset meg på kinnet. Jeg hadde hatt min første klisjé.

 

–

 

Jeg pleide ofte å gå opp Glengsgaten på vei til byen. Det var en lang og tung bakke. På toppen måtte man ofte hvile. En gang når jeg nærmet meg toppen, så jeg noe glitre på vinduskarmen på det huset jeg passerte, huset til Sarpsborg Handelstandsforening. Midt på vinduskarmen lå en skinnende flott 10-kronemynt. En tjukk og tung mynt, en liten skatt. Jeg snappet den raskt, og gikk videre. I den neste vinduskarmen fant jeg enda en, og også på den tredje. Dette var ikke en ulykke. Noen hadde lagt ut 30 kroner, 3 tunge mynter. Jeg hev alle i lomma og løp videre. Jeg kjente tyngden i lomma. Hvem hadde lagt dem der? Og ikke minst, hvorfor? Var det en test? Var det for å se hvem som hadde karaktersvakhet nok til å raske til seg 3 mynter de ikke hadde fortjent? Kanskje Sarpsborg Handelstandsforening fortjente dem mer.

 

–

 

Vi hørte det gikk i døren. – Fint hvis vi ikke sier noe, han vet ikke hva som har skjedd med Trine. Jeg kan fortelle ham det etterpå, når han har fått spist.

Vi hørte fikling med sko, jakke, nøkler, kanskje noe post. Sylvi Hermansens sønn, Hermann, var kommet hjem. Hun kalte ham til stuen, fikk arrangert en hilserunde, før hun inviterte alle til bords. Det var middagstid.

 

- Jeg håper for Guds skyld det ikke er fisk, jæ hatær fisk! Tor sparte ikke på kruttet. -Æsjamejen, fisk er drit!

– Slapp av, Tor, det er koteletter!

 

Fem personer som egentlig ikke kjente hverandre så godt, spiste en herlig provinsiell middag sammen, på Klavestadhaugen. På vei til obduksjon lå Trine, daud som en sild. Hun slapp å tvinge ned sur surkål og tørr kotelett. Mens morderen, eller drapsmannen som vi sier i våre dager, mens drapsmannen ikke hadde særlig lyst på mat.

Kapittel 1     -     Kapittel 2     -     Kapittel 3     -     Kapittel 4     -     Kapittel 5

 

Kapittel 6

 

I en idealverden ville man fra tid til annen bruke opp alle ingrediensene i matskapet slik at alt er tomt samtidig. Det finnes ingen større glede enn å legge tom emballasje i søppelbøtta og se at det er en ledig plass i matskapet eller kjøleskapet. Jeg drømmer om å bruke opp en og en ingrediens, slik at skapet blir ryddigere og ryddigere. Til slutt er skapet helt tomt, jeg kan vaske og desinfisere det totalt. Jeg drømmer om å opprette orden. I mellomtiden vil jeg ha så få ingredienser som mulig. Jeg hater kaoset man må leve med når man har alt for mange ulike ingredienser. Det store dilemmaet i vårt samfunn er at vi til stadighet må kjøpe nye ingredienser før vi har brukt opp alle de andre. Det er en evig, rotete runddans av nye ingredienser, det tar ikke slutt. Kaoset tar ikke slutt. Skapet tar aldri slutt.

 

Jeg må rydde vekk ingredienser.

 

–

 

Onkel Harald hadde stjålet Tors pilsflaske. Riktignok var det løst opp et par dispril i den, men den gjorde nytten. Tor bladde nervøst i Sarpsborg Arbeiderblad, uten at det ga ham noe særlig. Jeg ba dem sitte rolig i bilen, mens jeg tok en liten luftetur, som jeg kalte det.

 

-Appappapp, nå tar vi det helt med ro her! Nå skal vi trekke litt unna, så politiet får gjort jobben sin, ikke sant? En eldre, tung politimann snakket til en liten folkemengde som om vi var pasienter på et eldresenter. -Vi vil ikke forstyrre politiet, vil vi vel?, han ga seg ikke. Jeg fikk spurt hva som hadde skjedd, men fikk bare et kort svar om at det ikke var noe han kunne snakke om på det nåværende tidspunkt. –Men er det en gjerningsmann på ferde, må vel vi naboene få greie på det? prøvde jeg meg. – Jeg kan ikke bekrefte at det er skjedd noe kriminelt. Jeg kan ikke gi ytterligere informasjon, det er, per nå, alt jeg kan si.

 

-Du kan godt bare si ”nå”, unge mann. Onkel Harald hadde sneket seg opp bak meg og ville veldig gjerne irrettesette politimannens språkbruk. -Du kunne bare sagt ”Jeg kan ikke si noe mer om det nå”, og ”det er alt jeg kan si nå”. Jeg fikk dyttet onkel Harald tilbake til bilen med lovnad om softis og mer Borgpils.

 

På vei tilbake krasjet jeg med en godt voksen dame som røsket tak i armen min. – Der er du jo! Jeg har sett etter deg! Sånn, nå blir du med inn til meg, så vi får snakka litt!

Jeg fikk med meg Tor og onkel Harald, og litt etter satt alle vi tre på rekke og rad i sofaen til Sylvi Hermansen, Trines nærmeste nabo.

 

–

 

- Jeg er dum! Jeg.. er dum!

- Høyere! Si det høyere!!

- JEG ER DUM!

 

Tre par guttehender holdt nede sitt bytte. En liten stemme ble enda svakere. En ganske ny jakke så ikke ny ut lenger, en ransel hadde spydd sitt innhold utover asfalten.

 

- Det var det jeg visste! Herme-Hermann synes sjøl han er dum. Han har begynt å si det sjøl og nå!

 

–

 

Det var upraktisk at Tor absolutt skulle bla i Sarpsborg Arbeiderblad mens vi satt tre voksne menn i en trang sofa, han satt i midten. Jeg fikk avissidene i fleisen hele tiden. Riktignok så jeg en spennende artikkel om den nært forestående Ullerøy-dagen. Jeg rakk akkurat å se at det var blitt gjort flere forlokkende forbedringer på Skjebergkilens Marina, selv om jeg ble avbrutt før jeg fikk med meg noen detaljer. – Jeg har sett deg der flere ganger, jeg skjønte at du var venner med Trine. Sylvi Hermansen hadde kort, grått hår og en litt spiss nese. Neglene var malt smaragdgrønne. Selv Tor la merke til de neglene, de var noe spesielle. – ”..skjønte at du var venn med” rettet onkel Harald. Han fulgte heldigvis opp med et smil. Sylvi fortsatte: – Men er det ikke forferdelig? Så ung, så redd. Alle har visst at den jenta har hatt problemer, men.. drap?

 

Jeg hadde bare sett et blodig hode i en ambulanse, det kom litt brått på at det var et drap. –Klart det var drap! Jeg slenger jo ikke ut sånt uten å ha litt i påsan. Det var jeg som fant henne, død som en sild. Blodet fløt utover gulvet, skallen var flatbanka!

 

Jeg ble, irriterende nok, sittende å fokusere på språket til Sylvi. Det var rart å høre noen si ”å ha litt i påsan” eller at et hode var ”flatbanka”. Pussig er det også at sild alltid er død, men at fisk generelt sett alltid er frisk. Frisk som en fisk, men daud som en sild. Trine var i hvert fall en sild. –Flatbanka?

 

- Ja, det hue hadde fått seg en trøkk seksten, det skal jeg bare si deg. Det lå skvisa utover gølvet under en Jøtul F220 vedovn. Et lite trøkk på 124 ubarmhjertige kilo. Jeg vet det, for svigerinna mi har helt makan, jeg husker vekta fra når døm skulle fløtte.

 

- Når skjedde dette?, ville jeg vite. Sylvi måtte tenke seg om litt. -Jeg har ikke sett noenting der borte siden du dro derfra her om dagen. Herregud, som du så ut. Drosjesjåføren måtte nesten bære deg ut i bilen, jeg har ikke sett noen være så full siden jeg vanka på Høysand Bad i gamle dager. Det har vært stille der borte siden du dro. Kanskje du var den siste som så henne i live?

 

- Det betyr at jeg har hatt en morder i bilen! Onkel Harald reiste seg veldig fort, og ødela Tors avis på vei opp. – Jeg har nesten kjøpt is til en morder!

 

–

 

I Mørchsvei på Opsund var det noen store furutrær. De stod og lente seg over veien og passet på barna som lekte der. Fra tid til annen, fordi de følte for det, ristet de av seg en del kongler. Konglene snødde over Mørchsvei som brødsmuler. De var ikke farlige, men skapte et visst rustikt og rotete preg.

 

Hver dag klokken to steg Rolf Sten Gundersen ut av sin ringe bolig i Opsundveien. Han bodde helt innerst ved golfbanen omtrent akkurat der som Opsundveien går over til å bli Bjerkeveien.

 

Denne spesielle dagen var Rolf Sten Gundersen en smule indignert, slik han var hver dag. Naboene hadde laget ulyder hele natten. Han var forferdet over at den ene natten de hadde klart å få alle barna sine til å sove, så holdt foreldrene selv det gående til lyse morgenen. Ikke rart de var for trette til å ta seg av hus og hage. Ugresset fikk visst gjøre som det ville, der i gården.

 

Rolf Sten syntes kommunen godt kunne ha feiet gatene for lenge siden. Han ville stikke bortom selveste ordføreren etter at han var ferdig i butikken. Ordfører Gressum bodde heldigvis ved siden av butikken, det var ingen omvei, ordføreren måtte tåle å høre sannheten.

 

På vei til butikken gikk han opp Bjerkeveien forbi grusbanen, han rundet forballbanen og la veien om Mørchsvei. Bakken opp dit ga ham den trimmen han behøvde, han var lei av å høre legen mase om det påstått høye blodtrykket. Det er en ting jeg har glemt å fortelle om Rolf Sten. Han hatet kongler. For ham, var kongler satans verk. Kongler var til for å fjernes, kongler var udyr som måtte utrenskes. Han ble forbannet av å se dem, og i sinne sparket han dem. Han sparket, en høy gammel mann som sparket kongler i fullt sinne.

 

Det var noe av det morsomte Eirik og jeg visste.

 

Denne spesielle dagen var vi godt forberedt. Vi hadde fått fri fra skolen tidlig og hadde brukt tiden til å samle kongler. Tusenvis av kongler ble sirlig lagt utover et konsentrert stykke gate. Vi dekket hele bredden av gaten med kongler, tett i tett. Det var ikke mulig å passere uten å tråkke opp i masse kongler. Vi gjemte oss bak et par busker.

 

Rolf Sten Gundersen oppdaget ikke konglene med en gang, han var for indignert av andre ting. Når han kom helt nærme konglene, stoppet han opp. Han så rundt seg, vi så at det lyste av øynene hans, hodet var fullstendig tomatrødt. Han tok et par skritt ut i konglehavet. Han prøvde forsiktig med den ene foten først, som man gjør når man gruer seg til å hoppe uti for å ta sommerens første bad. Og så, plutselig, seg han ned på kne. Han knelte for konglene. Men uten et ord. Den hakkete bjørnestemmen hans var borte.

 

Rolf Sten Gundersen døde brått og uventet på vei til butikken. Eirik og jeg visste at vi hadde drept ham. Ingen tenkte noe på alle konglene som var samlet. Når sykebilen svingte ut fra Mørchsvei, satt vi med hver vår kroneis på trappa til butikken. Noen hadde spandert is på oss.

 

–

 

- Du har ikke kjøpt is til en morder! sa jeg.

- Selvfølgelig ikke, svarte onkel Harald, kiosken var jo nedlagt. Men det var like før.

 

- Nå tier du still, det var ikke han! Sylvi Hermansen hadde tre merkelige menn på besøk. Naboen hennes, Trine, var drept av en Jøtul vedovn. Og nå satt hun med den personen som hadde sett Trine i live sist. Dessuten hans nabo Tor, en nervøs einstøing. Dessuten dennes eksentriske og småfulle gamle onkel.

 

- Vi skal snakke mer om dette. Dere blir her på middag. Når sønnen min kommer hjem, skal vi fem spise en skikkelig middag sammen, vi må finne ut av hva som har skjedd. Jeg stoler ikke på de pol’tifolka. De svina kommer ikke til å finne ut av noenting. Jeg husker hvordan de ødela saken med Hermann den gangen. De gadd ikke få ut fingern en millimeter for å finne ut hva som egentlig hadde skjedd.

 

-Hermann?

 

- Ja, sønnen min, Hermann. Akkurat som om han kunne tatt livet av tre gutter!

Kapittel 1     -     Kapittel 2     -     Kapittel 3     -     Kapittel 4

 

Kapittel 5

Klokken hadde rukket å bli nesten kvart på ti før Tors onkels Granada tutet ute på gaten. Hans Christian Andersen hadde for lengste overlatt eteren til Ni-timen. Antakelig var det langt på ettermiddag for morgenfriske Andersen nå. Jeg håpet han satt med tunge øyelokk og angret på at han hadde vært så grusomt bråkjekk.

 

Jeg følte meg ikke helt vel med å gå i Tors klær, han var tre ganger så stor som meg. Men jeg valgte hygiene framfor mote, denne gangen. Mine filler var slengt i vaskemaskinen.

 

Den gamle onkelen var av den gamle skolen. Han kom ut av bilen, åpnet dører for oss andre, og gjorde seg klar til å håndhilse. På hodet hadde han en liten hatt, med brem. Ikke ulik den som mange unge går med i våre dager. Bortsett fra at denne hatten var gammel, og satt på en gammel mann. Den kledde ham. Han var en elegant herre.

–Harald Meidell den yngre, sa han. –Tors onkel.

 

Det var så vidt jeg husket å presentere meg selv. Jeg ble så forfjamset av at Tors onkel i det hele tatt hadde et navn. Tor kalte ham alltid bare for ”onkel”, og jeg hadde aldri spurt etter et navn. Dessuten kunne jeg ikke forstå hvordan han kunne kalle seg for ”den yngre”. Han var ikke særlig ung. Jeg hadde alltid trodd man kuttet slike betegnelser etter hvert som ”de eldre” gikk bort.

 

Men jeg bestemte meg fort for at sånt ikke var noe man spurte elegante, eldre herrer om. Apropos elegant, det skal sies at onkel Harald nok hadde vært tidlig oppe denne morgenen. Han luktet nok som om han hadde vært på fest en god stund. Han likte nok å ta seg et lite glass i hyggelig selskap. Han koste seg nok litt i sitt eget selskap også.

 

Jeg hadde ikke så mye å tape så jeg satte meg inn i baksetet på en gammel Ford Granada med en småfull onkel ved rattet og en smånervøs nevø i passasjersetet foran. Tor hadde pakket en liten veske med det mest nødvendige, dagens Sarpsborg Arbeiderblad, 1 flaske Borg pils, 1 rød kam som han hadde kjøpt hos Simensen frisør ved Folkets Hus og 1 pakke dispril. Ikke mange har dispril liggende i våre dager, men Tor har hatt en pakke i mange år. Han har ikke tatt mange av dem, men de kan være kjekke å ha på en uværsdag, som han sier. Tor har aldri vært opptatt av datostemplinger.

 

Onkel Harald lirket oss gjennom Ringgata, ut i Storgata og ned til Sandesund. Han fortalte med selvsikker mine at han alltid hadde foretrukket Kuveien for å komme til Sarpebrua og videre til Klavestadhaugen. Det så ut til å gå veldig bra, onkel Harald var en bra mann.

 

Jeg stusset riktignok litt over det han gjorde ved Esso i Sannesund. Han stoppet, midt i krysset. – Hvor er det blitt av Foyns nå? spurte han forvirret. – Jeg har da alltid kjøpt pølser på Foyns’ gatekjøkken?

 

Jeg måtte fortelle at det gatekjøkkenet hadde blitt nedlagt for mange år siden.

 

- Hva gjør Steffen Foyn nå da? spurte han. Han var bekymret for hvordan det stod til med den tidligere ishockeyspilleren Steffen Foyn.

 

Jeg fikk ham til å kjøre videre opp til Janitsjarhuset og videre på Kuveien mot Borregaard. Det burde ha ringt en sterkere bjelle, men jeg viftet det unna som bare litt gammelmanns forvirring. Hvilket det jo også var, naturligvis. Iblanda litt vodkarus.

 

- Det må jo væræ lov å kose seg litt på morran, som man sier i Sarpsborg.

 

–

 

Damer har ikke pene hender. Ja, det er en brannfakkel, men det er på tide at noen tenner den. Unge jenter kan ha ganske greie hender, men ikke eldre kvinner. Deres hender har vokst, de slutter ikke vokse. Hendene blir tynne, lange og spisse. De hendene passer til å stikke noen langt inn i skulderen med, mens man sier sånne ting som:

-Unnskyld meg, unge mann, men er det ikke på tide du klipper håret og får deg en jobb?

 

Min første, ensidige kjærlighet derimot, hun hadde perfekte hender. De vakreste jeg har sett. Sterke, robuste fingre, ingen ringer, ingen neglelakk, bare rene, naturlige negler. Jeg har aldri likt ringer eller neglelakk, særlig ikke på tær. Hva er det kvinner tenker på der? Hvorfor bruke tid på noe som er så skremmende som det, tær med farge? Hvorfor vil man se ut som en drage?

 

Hennes vakre, myke hender hadde også en himmelsk duft. En gang kom jeg tilfeldigvis helt nær henne mens hun smurte inn hendene med en hånd- og neglkrem. For meg ble det duften av henne, duften av de perfekte hendene. Jeg kjøper stadig vekk den kremen. Kremen med duften av den første, ensidige kjærlighet.

 

–

 

Tilfeldigvis satt jeg i en bil og ventet. I Halden, bak Statoil-stasjonen, er det en liten, forvirret gatestump som heter Skomakerstredet. En smal vei, delt i to på langs med et slags slitt, gammelt autovern i treverk mellom de to veidelene. Det var også litt høydeforskjell på de to veidelene.

 

Jeg satt i bilen og måtte vente i det som virket som timesvis. Radioen sto på, jeg hørte på P4. Programleder Gerd Johansen i programmet Fem Høns hadde akkurat kåret mitt navn til dagens navn. Jeg var dagens navn. Jeg skulle ønske jeg ikke satt alene i den bilen. Jeg skulle ønske jeg hadde noen å dele det med, at jeg var dagens navn.

 

En eldre dame gikk forbi bilen. Jeg hadde fulgt henne i bakspeilet, jeg pleide å stille inn bakspeilet så jeg kunne bruke det mens jeg ventet. Hun bar på noe så komisk som to gammeldagse brett med egg. Det var glatt. Hun var dårlig til beins. Hun så ut som hun kunne falle sammen hvert øyeblikk.

 

Jeg visste hva vi hadde gjort hvis Eirik og jeg hadde vært sammen i den bilen. Vi hadde trykket brått og hardt på biltuta akkurat i den hun gikk forbi. Jeg var sikker på at hun kom til å falle, miste sine seksti egg utover Skomakerstredet. Og bare Eirik og jeg ville visst hvor komisk det var at vi satt og hørte på et program som het Fem Høns.

 

Men det var bare jeg som visste om det. Og de seksti eggene overlevde Skomakerstredet. For denne gang.

 

–

 

Turen skulle bli litt av en skuffelse for onkel Harald. Først hadde han bestemt seg for å kjøpe tobakk til seg selv og litt godteri til oss guttene som han sa, i kiosken ved siden av Gulebrua. Den lille gule kladden som hang i en tynn tråd og truet med å la seg falle over jernbanelinjene. Akkurat som den lille kladden av en bensinstasjon vi dro til på Svinesund i gamle dager. Den hang også nesten utenpå en fjellhylle.

 

Han måtte konstatere at kiosken ved Gulebrua ikke er mer. Men han ville gjøre det godt igjen ved å kjøpe softis til oss. Jeg forsikret at softis ikke var så viktig for meg akkurat da, men onkel Harald insisterte. Man skulle kanskje trodd han kunne kjøpe en softis på Paviljongen, men neida, han skulle på død og liv til den lille kiosken like ved innkjørselen til Rokkeveien, nedenfor Sandbakken mathus.

 

Jeg så noe døde i ham da han forstod at omtrent hele hans verden så ut til å være nedlagt for mange år siden.

 

Jeg fikk manøvrert oss tilbake til Klavestadhaugen. Vi parkerte utenfor huset til Trine. Flere hadde visst kommet på den tanken. To politibiler og og en ambulanse skapte litt furore i nabolaget. Onkel Harald kom plutselig på at han var småfull bak rattet, men jeg fikk ham til å innse at dette ikke var en promillekontroll.

 

Jeg rakk å få et glimt av det blodige hodet til Trine akkurat i det ambulansedørene smalt igjen bak henne.

Kapittel 1     -     Kapittel 2     -     Kapittel 3

 

Kapittel 4

 

Noen ganger er det bare en tynn grense mellom det trygge og det farlige. Du kan stå trygt og godt på noe så solid som det Kongelige Norske Grunnfjellet i det ene øyeblikket. I det neste kan det vise seg at det Grunnfjellet rager høyt oppe i luften, og at det bare er noen meter mellom deg og avgrunnen.

 

Du kan sitte trygt og godt inne i en bil på E6 på vei mot Tanumstrand i Sverige. Dere kjører i 120 kilometer i timen mens dere koser dere med å synge en sang og spise ostepop og drikke cola. Plutselig kan dere skjene over i motsatt kjørebane og bli drept momentant mot grillen på en polsk trailer med billig kjøkken på vei til Drammen. Begravelsesbyrået må kanskje til slutt spyle dere, eller rettere sagt restene av dere blandet med cola og ostepop, vekk fra veibanen.

 

Trine hadde utforsket den grensen hele livet.

 

Hun kunne stå trygt og godt i skolegården på Sandbakken barneskole i det ene øyeblikket. Jeanette hadde kanskje nettopp spurt om de skulle gå sammen hjem etter skolen, siden de begge bodde på Nordlitoppen og ingen av dem likte å gå alene dit gjennom Åsenveien, for der bodde han vemmelige Glenn med mopeden, han som pleide å erte dem.

 

Trine gliste litt inni seg. Hun likte å ha en venninne å klynge seg til. Selv om hun i det siste hadde tenkt oftere og oftere at Jeanette egentlig begynte å bli litt for barnslig for henne. Jeanette skjønte overhodet ikke at Trine egentlig hadde begynt å synes at Glenn var litt spennende også. Men venninner holdt sammen. Enn så lenge. Trine gliste, og kjente seg trygg.

 

 

I det neste øyeblikket kunne hun stå inne i skogen bak Sandbakken ungdomsskole. Der var det alt annet enn trygt. Dette var det mørkeste og farligste stedet hun visste om, fullt av ungdomsskoleelever, røykpakker og lusking. Dette var Glenns rike. Trine  hadde mange minner derfra. Glenn som lærte henne å røyke. Glenn som lærte henne å drikke øl. Glenn som alltid ble veldig rar når kameratene hans kom dit. Glenn som en gang syntes hun var så dust, at han dro. Glenn som hadde latt henne være alene igjen i det mørke minefeltet. Glenn som hadde glemt at de skulle møtes der. Glenn som hadde latt henne gå alene rundt og rundt i Sandbakken-skogen og lett etter ham.

 

Trine var trygg så lenge hun var inne i varmen fra lyskasterne ved kunstgressbanen, men mørket rundt var ubarmhjertig, det var ikke langt hun skulle gå før lyskasterne ikke nådde fram. Så nærme lyset, men i fullstendig mørke.

 

–

 

Jeg våknet av at Tore satte seg pladask ned i go’stolen sin. Jeg lå på siden og hadde fullt utsyn over den enorme kroppen hans som forgrep seg på den stakkars utslitte skinnstolen. Jeg lukket øynene og skulle ønske at han hadde hatt vett til å ta på seg noe mer enn kun en boxer. Jeg ble litt kvalm av lyden fra lårene hans som traff liksom-skinnet i stolen, det hørtes ut som et magaplask. Stolen på sin side opplevde å få luften slått helt ut av seg. Den klarte ikke ta til motmæle, det eneste den klarte, var å slippe ut en fise-lyd som sånne skinnstoler noen ganger har for vane å gjøre.

 

Jeg lå der med lukkede øyne og håpet han skulle forsvinne igjen. Selv om jeg visste sjansen for det var liten, det var tross alt hans leilighet, han var uføretrygdet og syntes sjeldent det var noen grunn til å forlate leiligheten. Unntaket var når onkelen hans en gang i uka kom kjørende i sin gamle Ford Granada og tok Tore med på handletur til Obs.

 

De handlet hver sin store handlevogn. Onkelen slo av en prat med medlemmer fra Fagen, Fagforeningenes Mannskor. De pleier å sitte ved et lite bord ved siden av Fiskebutikken for å selge lodd til inntekt for koret. Tors onkel hadde stått i koret nesten hele sitt liv, men hadde gitt seg nå. Det var egentlig hemmelig, men alle visste at onkelen til Tor hadde fått beskjed av den nye, unge, kvinnelige dirigenten om å slutte. Hun mente han var totalt tonedøv. Hun hadde visst aldri hørt noen synge så jævlig. Eller grusomt som hun sa, hun var kristen. Etter den høflige tørrpraten med kormedlemmene som onkelen følte han måtte gjennomføre for å opprettholde bildet av at det var han som hadde sluttet frivillig, la de inn tippelapper, før de gikk inn i kafeteriaen og bestilte middag. Det var kanskje Tors høydepunkt i løpet av uka. Han pleide å si at alle burde unne seg å spise ute på restaurant minst én gang i uka. Tor bare elsket kafeteriaen på Obs.

 

-Dø! Ta å stå opp’æ! På ti’e å kommæ sæ opp! Dø! Det ække no pangsjonat det hær åsså!!

 

Tor snakket ganske bred Sarpsborg-dialekt. Jeg har alltid likt den dialekten. Den har en vakker melodi og er en direkte, men ganske naiv måte å snakke på.

 

- Dø! Vet du hvor mye klokka er egentlig? Tor prøvde å virke sur, men jeg så han likte å få besøk, det var et glimt av et eller annet i øynene hans. Han var mer sosial enn han likte å innrømme, den gamle grinebiteren.

 

- Klokka? sa jeg. –Jeg vet jo faen ikke hvilken dag det er en gang! Har du noe kaffe?

 

- Klart jæ har kaffe, hva trur’u’æ? Jeg har årnæ litt uttpå kjøkkenet. Få se om du kan lette på rævæ, da! Dra på’æ buksene og få opp farta. Og hvis du spyr én gang til, så limær jæ dæ oppetter veggen!

 

Tor hadde ikke bare kaffe. Han hadde tørket opp og vasket etter meg. Jeg hadde visst spydd en del etter at jeg hadde kommet. Alt var borte nå, det luktet grønnsåpe og luktfjerner lang vei. Han hadde dessuten stelt i stand en skikkelig frokost.

 

- Fortell, da! Du skulle jo aldri kommæ tebake? Hva skjedde? Tor var nysgjerrig.

 

Jeg insisterte på at jeg ikke kunne snakke og spise samtidig, så vi satt der i stillhet og spiste. Bare avbrutt av en alt for morgenfrisk og bråkjekk Hans Christian Andersen i NRK Østfold som hele tiden fortalte hvor flott og deilig denne dagen var, full av muligheter og utfordringer.

 

Jeg kjente på stemingen at det ville være utelukket å slå av radioen.

 

–

 

B-klassen hadde akkurat fått en ny jente i klassen. Hun var dritpen. Alle snakket om henne hele tiden. Hun hadde gått på Tindlund før, og vi kjente ikke så mange der. Eirik og jeg syntes de i B-klassen var heldige som fikk henne. Alle i vår klasse var stygge.

 

Men vi trodde egentlig ikke hun nye var noe særlig. Hun virket mye eldre enn oss, på en måte. Hun gadd ikke hilse en gang. Ikke det at vi hadde hilst på henne heller, men hun var liksom typen til å ikke ville hilse på sånne som oss, hvis du skjønner hva jeg mener.

 

Så vi satte ut noen rykter om henne. Om at hun var en fordømt hore som hadde ligget med alle på Tindlund, og nå skulle hun hit for å feie over hele skolen vår også. Vi gjorde henne til en snakkis på hele skolen. Noen stengte henne inne på doen, noen helte en boks Litago i ranselen hennes, hun måtte være hjemme fra skolen noen dager, rektor og lærerne prøvde å finne ut hvem som stod bak. Heldigvis for Eirik og meg tror alle at det bare er jenter som driver med rykter og baksnakkelser og sånn. Ingen tenkte på at det kunne være noen sånne som oss. Selv jenter tror at det bare er de selv som kan sånt. Eirik og jeg elsket Litago.

 

–

 

Til slutt fikk jeg Tor til å ringe onkelen. Han ble overtalt til å lufte Ford Granada’n en ekstra dag. Han skulle kjøre meg til Klavestadhaugen. Trine tok fortsatt ikke telefonen.

Kapittel 1     -     Kapittel 2

 

Kapittel 3

Jeg satte kursen mot leiligheten, fra Kulås, forbi Festiviteten og ned til Storbyen kjøpesenter. Pussig at Sarpsborg Arbeiderblad plutselig holder til i Festiviteten nå, skulle vi bytte navn på Festiviteten til SA-bygget? Og hva i all verden skulle vi kalle det fraflyttede SA-bygget nå? Blir det det samme som Grans-krysset og krysset ved Gotten på Lande? Det er lenge siden vi hadde Grans og Gotten. Men vi gidder ikke bytte navn.

 

Kanskje var det sånn Sarpsborg i det hele tatt overlevde. Den gangen i 1567 når byen var brent for ørtende gang og kongen bestemte at byen skulle bygges opp lenger sør. De få som var igjen fortsatte sikkert å referere til byen, selv etter at den var flyttet. De snakket sikkert om sjenkestua til Marta og gården til Eirik Støvern og verkstedet til garveren Øystein, som om de fortsatt drev der de alltid hadde drevet. Slik holdt man nok på i mange år. De var som zombier, holdt i live en drøm om en by som en gang hadde vært der. De tenkte kanskje at hvis de holdt på lenge nok, ville den byen en gang stå opp fra de døde og redde dem. De fikk vel rett, på en måte.

 

Kanskje vi drømmer om å få tilbake Grans og Gotten? Og at Sarpsborg Arbeiderblad skal tilbake dit de hører hjemme, i østre bydel.

 

Jeg nådde Ringgata. Leiligheten så som vanlig ut som et krater. Jeg kunne ikke huske sist jeg var der. Kanskje 3 måneder, eller 6. Jeg hadde levd litt på løsen, for å si det slik. Jeg var blitt kjent som en som stadig var out at a party, som man sier.

 

Jeg satte meg i sofaen og forsøkte å gjøre opp status. Strømmen var stengt, jeg kunne ikke huske sist jeg hadde åpnet et brev eller logget inn på en nettbank. Jeg husket ikke hvor jeg hadde våknet opp den dagen, var det på Hafslund? Nei, det var på Klavestadhaugen, hos Trine. Antakelig. Ingen rene klær, ingen penger, tomt kjøleskap, ingen telefon, ingen bil. Bare en ubrukt togbillett til Oslo. Jeg kunne ikke huske hvordan det hadde begynt. Hvor gikk det feil?

 

–

 

Kaldt vann! Kaldt vann?! Har dere noe kaldt vann? Nå!

 

Det er bare kaldt vann som hjelper. Kaldt vann i store mengder, men fordelt utover i små porsjoner. Én munnfull kaldt vann omtrent hvert førtiende sekund må til. Det døyver smerten litt. Kaldt vann og en evne til å tenke positive tanker over en lav sko.

 

Det er vondt å føde barn. Sånn, nå er det sagt. Som vanlig når jeg snakker om smerte, må jeg avvæpne alle som spiller fødsel-kortet. Fødsel er vondest, alle andre smerter er underlegne, kvinner burde herske i hele verden, og menn kan være stille. Sånn. Nå var den avvæpningen ryddet unna.

 

Smerte kan også oppleves av de som ikke føder barn. La oss ta tannpine, bare som et hypotetisk eksempel. Det kan også oppleves noe ubehagelig. Dette ubehaget kan bore seg gjennom tannen, videre opp i den bløte gane, den tørre gane, lillehjernen, mellomhjernen og storehjernen hesten. Og alle de andre hjernene. Der kan tannpinen terge på seg det som er av tanker, den kan løpe rundt i hjernen og rope ”Dere tar meg aldri!”, hvorpå alle hjerneceller og småhjerner fyker etter og skyver alt annet unna.

 

Tannpine kan, som sagt, være ubehagelig. Og det er bare én ting som hjelper. Kaldt vann. Med mindre du velger å gå til tannlege, selvsagt. Men for mange av oss er ikke tannlege et alternativ.

 

For andre gang på rad hadde høgskole-Norge velsignet meg med eksamen på 18. mai. Dagen etter dagen. Jeg var altså tvunget til å feire nasjonaldagen i bygde-Norge, slik jeg hadde fått for vane. Vi befant oss i det innerste av det intolerante Norge, selveste nasjonalskatten Telemark. Selv fyren som jobbet på Statoil-stasjonen gikk med bunad på jobben på 17. mai. 17. mai-toget var usedvanlig langt, relativt sett, men det var fordi alle i bygda gikk i toget, og det var ingen igjen til å se på det.

 

Fra mitt vindu kunne jeg se det pussige 17.mai-toget. De gikk over et jorde på vei til kirken. Flagg, korps, faner, (eller rettere sagt fane), barn og trommer, men ingen tilskuere, på vei over et tomt jorde. Hva gjorde egentlig det toget i ingenmannsland. Hvis du har gått i et 17. mai-tog og ingen har sett på, har du da gått i 17. mai-tog?

 

Jeg kjente det allerede tidlig om morgenen 16. mai. Var det en liten murring i en tann? Ja, kanskje. Ved lunsjtider var jeg ikke i tvil. Jeg fikk karret meg ned og kjøpt litt paracet. Fikk bare lov til å kjøpe to pakker i nærbutikken, men heldigvis er bygde-Norge på min side hva gjelder daglivarehandel. Det er tre ting det er flust av i bygde-Norge, frisører, kina-restauranter og.. dagligvarebutikker. Jeg var innom fem butikker, fikk kjøpt to pakker paracet på hvert sted. Med ti pakker paracet og litt biff-chop-suey innabords var jeg klar for det som måtte komme.

 

16. mai ble til 17. mai. Jeg klarte ikke å sitte stille. Tannpinen dasket hodet mitt i en jevn og rolig rytme. Jeg klarte ikke sitte stille, jeg klarte ikke lese til eksamen, jeg klarte ikke å glede meg over å være norsk, eller over kunne leve i et fritt demokrati med fred og frihet. Det var tider den natten hvor jeg nesten følte meg villig til å bli undertrykt av en fremmed stat, hvis bare tannen og jeg kunne bli venner.

 

Ved ti-tiden 17. mai var alle paraceter i mils omkrets fortært. Jeg gjennomsøkte huset som en junkie på jakt etter det kroppen min skrek etter. Jeg var villig til hva som helst for en liten paracet. Jeg bød meg frem, jeg lokket, jeg truet, jeg var slesk, jeg var beregnende, jeg spilte på morsinstinkt, jeg forsøkte å falle om, jeg var den sårbare, jeg var den voldsomme, jeg prøvde til og med å være hard to get; jeg forkynte at jeg absolutt ikke ville ha paracet, i tilfelle noen lurte. Ingen paracet.

 

Og det var da jeg oppdaget det. Det var helt tilfeldig. Kaldt vann kan døyve smerte i en tann. Det må være kaldt. Og etter 30 sekunder i munnen, er vannet oppvarmet og ikke lenger fungerende. Da må det svelges, og nytt kaldt vann må helles innpå. Etter hvert hadde jeg drukket så mye vann, at jeg måtte slutte å svelge. Jeg gikk over til spytting, hvilket jeg hater.

 

Det måtte bli sent på kvelden 17. mai før konseptet ‘tannlege’ begynte å virke mer interessant. Men det skulle altså vise seg at tannlegetilbudet i Midt-Telemark på 17. mai ligger forholdsvis rolig. Derfor tok jeg en våkenatt til med påfyll av kaldt vann til tannrøttene hvert førtiende sekund. Ingen eksamen, en meget kort pakking av sekk, hamstring av kaldt vann og endelig, en rask joggetur i retning Sørlandsbanen.

 

Etter en time på toget, var jeg tom for vann og panikken spredte seg.

 

- Kaldt vann! Kaldt vann?! Har dere noe kaldt vann? Nå!

 

Ekspeditrisen på NSBs signaturtog på Sørlandsbanen så ikke en stakkars student med tannpine. Hun så en junkie. En sliten, uvasket, ubarbert fyr med lite bagasje som ikke klarte å stå stille ett sekund. En junkie med paracet-rester over hele genseren og som ikke hadde sovet på to dager. Eller, i hvert fall en idiot av en syre-student som hadde vært på tidenes 17. mai-fest.

 

Jeg er den eneste som noen gang er blitt nekta å kjøpe vann på Sørlandsbanen. Jeg hadde handlet det eneste alternativet, halvlitre med kalde Farris-flasker, for over 700 kroner, da jeg ikke fikk flere. De skulle ha litt mineralvann også til de andre passasjerene. Ikke bare så hun en junkie, hun snakket som til en junkie. Hun skjelte meg nesten ut. Hun så ned på meg. Jeg var ikke like mye menneske som de andre passasjerene.

 

Jeg tenkte på å ta til motmæle. Men det var så vanskelig å snakke. Jeg sa ingenting.

 

–

 

-Hvor mange bein tror du den klarer seg uten? spurte Eirik. Han hadde allerede revet tre bein av edderkoppen. En edderkopp som sikkert ante fred og ingen fare da den våknet den morgenen. Den tenkte kanskje at dette var en fin dag å våkne til, solen skinte kanskje, fuglene kvitret muntert. Edderkoppen tok kanskje sin morgenkaffe utendørs, den spiste kanskje frokost med litt morgenbris mot huden.

 

Den ante ikke at den skulle være med på vårt lille eksperiment. Den klarte seg godt uten sine lange, smekre bein. Tilsynelatende. Det er gøy så lenge den har minst ett bein å sprelle med. Da vil den noe, da protesterer den, da kommuniserer den. En edderkopp helt uten bein er ingenting. Den kommuniserer ingenting. Den bare ligger der, nesten som om den skulle være død. Vi begynte å kjede oss ganske fort.

 

Edderkoppen uten bein lå sikkert der og tenkte, kanskje i to timer, hvilket er lenge for edderkopper uten bein: -Herregud, hva gjør jeg nå? Ikke har jeg bein, armer har jeg ikke hørt om, jeg har ikke stemme, og ikke øyelokk jeg kan vifte med. Greit, jeg ligger her og venter. Kanskje noen ser meg og skjønner at det er noe mer enn et litt stort punktum som ligger her. Kanskje noen ser meg og skjønner at de må se å få i meg litt mat og vann så jeg ikke dør. På den annen side, det er ikke sikkert det kommer noen i det hele tatt. Kanskje det ikke kommer noen? Herregud, tenk om jeg dør. Tenk om dette er slutten.

 

Når edderkoppen sovnet stille inn, helt musestille inn, da hadde vi for lengst glemt den, vi var i gang med noe annet. Vi visste ikke om den smertefulle, stemmeløse døden som foregikk rett nede i hagen.

 

–

 

Jeg ringte på hos Tore, naboen. Han åpnet døra og så overrasket ut. -Er du tilbake her? Faen, som du ser ut. Skulle ikke du dra fra oss’a?

 

Jeg fikk låne telefonen og slo nummeret til Trine. Ett av de få numrene jeg kan utenat. Hun tok den ikke. Var det ikke hos henne, på Klavestadhaugen, jeg hadde sovet i natt likevel? Jeg bestemte meg for å dra ut til henne. Men først skulle jeg hvile øynene litt på sofaen til Tore. Kanskje et par døgn.

 

Kanskje var det bra for meg at jeg ikke visste hva som hadde skjedd med Trine. Hadde jeg visst, hadde jeg kanskje ikke klart å sove så godt.